Kjøpeguide: Omega Seamaster 300

I denne artikkelen har jeg lyst til å dele mine erfaringer rundt det å gå til innkjøp av en årgangsvariant av Omega Seamaster 300 (SM300). I samlerkretser blir dette ofte sett på som relativt risikabelt, da det er mange frankenklokker, modifiserte modeller og forfalskninger ("fakes") på markedet. Som alltid når man skal kjøpe årgangsur: det handler om å kjenne modellen, vite hva man vil ha, og ikke minst hva man ønsker å betale for et ønsket eksemplar.

Det finnes mye bra informasjon om SM300 på nettet, både i blogger, på dedikerte nettsteder og i diskusjonsfora. Men mye av dette er vanskelig å søke seg frem til. Denne artikkelen er derfor et forsøk på å samle mye av denne informasjonen på ett sted. Setter pris på tilbakemeldinger, skulle noen av dere ha utfyllende kommentarer eller korrigeringer.

Noen generelle forutsetninger

Denne guiden gir deg noen retningslinjer for kjøp av et årgangsur av typen Omega Seamaster 300, og det handler mye om å finne eksemplarer som har deler som kan tilskrives samme tidsperiode. Merk at jeg her ikke sier samme år. 

Det er fordi man antar at Omega produserte deler til disse urene uavhengig av salg og planlagt produksjon, slik at kasser datert 1966 kan ha et urverk fra 1964 (hvis urverket var på lager) eller 1968 (hvis kassen var på lager). Det handler derfor om hva som aksepterte slingringsmonn, hvor jeg selv sier 2-3 år for de enkelte delene. Slikt sett blir øvelsen ofte å se etter diskvalifiserende tegn, og anta at når disse er sjekket ut vil sitte igjen med et eksemplar som er tidsriktig. Til slutt må man gjøre noen generelle vurderinger rundt omfanget av polering av kasse opp igjennom årene og hvorvidt patina går over til slitasje eller ikke.

Og husk: Alle klokker har en verdi, selv fake og franken-klokker. Og da er vi ved konklusjonen: Man ønsker en ønsket variant til en riktig pris!

Modell og avgrensninger

Hvilke modeller skal vi se på? Seamaster 300 dykker-ur har blitt produsert av Omega siden 1958, og modellen produseres fortsatt den dag i dag. Denne guiden gjelder for den klassiske andregenerasjonen, med referanse 165.024 (uten dato) eller 166.024 (med dato).

Et eksempel på en Omega Seamaster 300, ref. 165.024 (uten dato). Her med det som ser ut som den originale luminaen, en detalj som er ettertraktet hos mange samlere

Samme modell, denne gangen med dato-vindu (ref. 166.024) og stor triangel kl. 12, sistnevnte detalj lansert ca. 1967. Original luminering her også.

Disse variantene ble produsert i perioden 1962/1963 og frem til 1969. Foruten leveranser i det kommersielle markedet ble klokka også levert til det britiske sjøforsvaret (Royal Navy). Militær-varianten av SM300 hadde en "T" på skiva og et miltært referansenummer ingravert på baklokket. Disse klokkene er veldig sjeldne, kopiert/faket og veldig dyre. Jeg har heller ikke med disse variantene med i denne guiden da det å vurdere disse er å anse som et eget fagfelt og er om mulig mer kopiert enn de kommersielle variantene.

SM300 var ei verktøyklokke da den ble solgt i sin tid, og derfor er det veldig mange eksemplarer som har fått hard medfart opp igjennom årene. Noen i så stor grad at de har blitt restaurert til "ny-stand" av urmakere (mest kjent er WatchCo i Australia) eller av Omega selv. Disse restaurerte eksemplarene har jeg heller ikke tatt med i denne guiden. Disse er forholdsvis enkle å gå til anskaffelse av, eneste rådet her er å passe på at man får med papirer på restaureringen og at denne restaureringen er gjort av Omega i Sveits eller WatchCo i Australia.

Eksempel på en full-restaurert SM300 fra WatchCo i Australia. Disse variantene er ikke vurdert i denne artikkelen, da de er relativt enkle å kjøpe, så lenge man passer på å få papirer på restaureringsarbeidet. 

Frem til dags dato har Omega godtatt WatchCo sine restaurerte utgaver. Nå begynner Omega (og andre produsenter) å stramme inn muligheten for uautoriserte urmakere å foreta service og oppussinger av gamle Omegaer. Det har bl.a. resultert i at WatchCo-klokker har blitt stoppet i toll-deklareringen og ansett som fake etter ordre fra Omega. Det blir derfor spennende å følge utviklingen fremover for disse full-restaurerte klokkene.

Så da ser vi på følgende: SM300, referanse 165/6.024 fra perioden 1962-1969. Vi vil da for oss klokkens forskjellige bestand-deler, vurdere disse mot modell og mot referansenummer.

Modell og referansenummer

Det første man må avklare er modell og referansenummer. Er det ikke oppgitt bør man be selger om å få det, og eventuelt få det bekreftet ved å sjekke innsiden av baklokket.

Variant 1: Seks siffer uten punktum etter tredje

Variant 2: Seks siffer med punktum etter tredje

Variant 3: Seks siffer (med/uten punktum) og årstall

Referansenummeret indikerer modell. Dette nummeret er seks-siffret og skrives både med og uten punktum etter de tre første siffer. Noen av referansenummerene har årstall etter bindestreken, men ikke alltid. SC er en generell betegnelse for "seconde centre" (sekundteller i midten sammen med minutt og timeviser).

Alle variantene av refereansenummer ovenfor er gyldige og konstituerer et originalt baklokk fra tidsperioden.

Er referansenummet eksempelvis 165.0024 er dette et baklokk som er en nyproduksjon fra Omega og ikke det originale baklokket. Det er altså en original Omega-del, men ikke det opprinnelige lokket fra da klokka ble solgt som ny. Her må kjøper avgjøre hvor tett man ønsker eksemplaret opp i mot originalen.

Urverk og produksjonsår

Urverkets serienummer avgjør produksjonsår.

Serienummer 23797539 som gir produksjonsår 1964/1965. Dette er en kaliber 552, dvs. uten dato. Referansenummeret og produksjonsår brukes for å avgjøre hvorvidt klokkens andre bestanddeler er originale og fra samme tidsperiode. 

Når referansenummer og produksjonsår er avklart, sjekker man resten av klokka opp mot disse to parametrene. Urverket skal være et kaliber 552 for en 165.024 eller 565 for en 166.024. Sistnevnte er med dato, og ble introdusert i 1967. Merk at det her også kan finnes eksemplarer med kaliber 550. Dette var klokker som ble solgt i det amerikanske markedet, og kaliberet ble valgt av Omega av toll- og skattemessige årsaker. Det var rett og slett rimeligere å importere kaliber 550 enn 552 til det amerikanske markedet.

Skulle andre urverk sitte i kassa, er det snakk om en franken. Man må også passe på dato-urverk som sitter i modeller uten dato og omvendt. Dette er mulig, og jeg har sett flere eksemplarer som er satt sammen på denne måten. Disse er også franken klokker.

Følgende serienumre gjelder for SM300:

• 1963 - 20'000'000 
• 1964 - 21'000'000 
• 1965 - 22'000'000 
• 1966 - 23'000'000 og 24'000'000
• 1967 - 25'000'000 
• 1968 - 26'000'000 og 27'000'000 
• 1969 - 28'000'000, 29'000'000, 30'000'000 og 31'000'000 
• 1970 - 32'000'000 

Merk at det er ikke nøyaktig vitenskap dette her, og du kan finne eksempelvis urverk fra eksempelvis 1967 satt inn i en kasse merket 165.024-65. Det er fordi Omega på seksi-tallet produserte deler og satt disse sammen over tid. Det var ikke et strengt modell-regime ift årstall for kasser, urverk og andre deler. Dette kalles transisjoner mellom modell-varianter og var helt normalt i produksjonsprosessen. Men man kan trygt si at det ikke bør være flere år mellom eksempelvis referansenummer og produksjonsår på verket.

Urskiva

Etter at modell, urverk og produksjonsår er avklart, tar man ofte en nærmere titt på urskiva og forsikrer seg om at det er en original Omega-skive og at den ikke har blitt modifisert i løpet av levetiden. Det er flere ting som må sjekkes her, eksempelvis timemarkører og tallene. Har skiven såkalte "stubbies" er det en fake, i beste fall en modifisert skive.

FAKE! Et eksempel på såkalte "stubbies", dvs. minuttmarkører bak de fete timesmarkørene

Videre er det viktig å sjekke fonten på tallene 6 og 9. Her skal det være såkalte åpne seriffer og ikke lukkede. Sistnevnte tilsier modifisert eller fake skive.

FAKE! Lukkede seriffer på 6-tallsfonten. Original skive til høyre. Legg merke til at vi her ser et lite hull i luminaen. Dette er også et tegn på at skiva har den originale lumineringen.

FAKE! Lukkede seriffer på 9-tallsfonten. Legg merke til at vi her også har et  tilfelle av "stubbies", med andre ord dobbelt fake (!)

For dato-modellene er det viktig å sjekke dato-vinduet. Dette vinduet skal ha en hvit ramme, har den ikke det er det en modifisert skive eller fake.

FAKE! Her mangler hvit ramme rundt dato-vinduet. Ser man nøye etter på den originale skiva til høyre skal også datovinduet ha en kantete nedfelling mot dato-hjulet

Andre ting man bør sjekke er fonten på "Seamaster 300". Hvis det er en modifisert skive, er som regel denne annerledes enn originalen. Jeg har sett tilfeller av dette noen få ganger, men da som oftest sammen med andre tegn på at vi har med en fake å gjøre.

I 1967 introduserte Omega ei skive hvor tallet 12 var tatt bort, og lumina-markøren erstattet med et stort triangel. Disse kom som regel med sverd-visere.

Et ksempel på en "big triangle" skive lansert ca. 1967, en detalj hentet fra de militære utgavene av klokka.  Utstyrt med en tidsriktig 1039-lenke.

Til slutt må man sjekke åpenbarheter som skrivefeil (!), variasjoner i font-størrelser og plasseringer av hhv. Omega-logo, 300 og "T Swiss Made T". På noen tidlige skiver kan man finne bare "Swiss Made", som også er riktig. Grunnen for denne variasjonen er at man på begynnelsen av 60-tallet forbød bruken av radium som lysende matriale på urskivene og gikk over til tritium. Man merket da skivene med en "T" på hver side av "Swiss Made". Selv om skivene altså har fått tritium som lysende matriale har man altså ikke rukket å få merket alle skivene med en slik "T".

Visere

Visere på SM300 kom i to varianter, sverd-visere ("Sword") og stav-visere ("Candlestick" eller "Baton"), hvor stav-viserne ble mest brukt tidlig i produksjonsperioden. Videre er sekundeviseren lik den vi finner på tidlige Speedmastere, dvs et luminert triangel på enden og en dråpe på den andre.

Et eksempel på stav-visere ("candlestick" eller "baton"). Legg merke til re-lumineringen. Pent gjort, men ikke alle samlere er så glad i dette.

Et eksempel på sverd-visere ("Sword"). Som man ser gjelder sverd-formen kun timesviseren. Minuttviseren (og forsåvidt sekundviseren) er som før.

Man antar at Omega hadde en transisjon mht visere ca. 1965, men som man vet kan Omega ha brukt gamle visere liggende på lager på seinere modeller. Derfor skal man være forsiktig med å kalle ei klokke franken selv om den er fra 1966/1967 og har stav-visere. Ei klokke fra 1963/64 med sverd-visere derimot hadde jeg vært skeptisk til, men trenger nødvendigvis ikke være feil. Igjen: dette er en skjønnsmessig vurdering. Man kan også vurdere patineringen på luminaen og se om disse har eldet nogenlunde likt. Dette vil også være en indikasjon på visere og skive fra samme modell.

Som en kuriosa kan det nevnes at noen av de tidligste SM300 kunne komme med triangulære visere, og da som et resultat av Omega som brukte av delelageret sitt. Disse viserne er lik som på de førstegenerasjons SM300, og er således en transisjonsmodell.

En korrekt, men meget sjelden variant av en tidlig SM300 med triangulære visere lik de som satt på førstegenerasjons SM300.

Siden dette er en tidlig variant er det viktig å sjekke at bezel-ring, urverk og kasse ligger innenfor riktig tidsperiode, typisk 1963-65. Man trodde lenge at denne varianten var en franken, helt til man fikk den verifisert i en italiensk Omega-katalog fra 1964.

Mer om katalogverifiseringer seinere i denne artikkelen.

Bezel-ring

Bezel-ringene på SM300 kom i flere varianter gjennom produksjonsperioden. Det er fontene som forandret seg over tid, og kan gi indikasjoner på når bezel-ringen er fra, men da dette er så usikkert mener jeg at så lenge bezel-ringen er riktig ift de variantene nedenfor, er man godt innenfor det akseptable.

Korrekte bezel-ringer i perioden 1963-1969. Alle disse ble lansert i perioden 1963/1964 og er således gjeldende for hele perioden. Variant merket D ble lansert i 1969 og bør derfor helst sitte på modeller seinere enn 1966/67.

Lumineringen må bezel-ringen skal være tall og timesmarkører. Disse skal ha en naturlig patina som helst samsvarer med patina på skive og visere. En vanlig måte å lage en fake av disse bezel-ringene er å male tall og timesmarkører i en slags patinert, gul-aktig farge.

FAKE! Bezel-ring med gule, ikke-luminerende tall og timesmarkører. Denne har også fake skive med stubbies og 6 og 9 med lukkede seriffer. Et stjerne-eksempel med andre ord!

Bezel-ringen skal også kunne roteres i begge retninger og da med 60 klikk i hver retning. Fake bezel-ringer kan i noen tilfeller ha flere klikk enn dette, noe som er litt vanskelig å spotte så fremt man ikke har konstantert at den er en fake på andre måter. Man må nesten se på undersiden av bezel-ringen som i bildet nedenfor.

FAKE! SM300 bezel-ring skal kunne dreies med 60 klikk i hver retning. Fake bezel nederst (120 klikk), original øverst.

Krone

Krona kom i to varianter: enten spesialdesignet ("Naiad") Omega-krone eller en såkalt nedskrubar ("screw down") krone. Førstnevnte ville bli tettere jo dypere du gikk, da trykket fikk gummiforseglingen til å stramme seg. Denne krona ble levert på SM300 fram til ca. 1967. Etter dette gikk man over til en mer standard nedskrubar krone frem til produksjonsslutt i 1969.

Eksempler på korrekte kroner. Naiad-krone nederst og til høyre.

Kasse og baklokk

Utsiden av baklokket skal ha sjømonster- og Omega-logoen inngravert. Følgende skrift over logoen: "Certified High Pressure Waterproof". "Seamaster" skal stå under.

Et korrekt baklokk hvor markerte områder må sjekkes: "Certified" og ikke "Certifed" eller andre varianter, A med butt topp, og samme høyde på "Sea" og "Master"

Følgende må sjekkes:

• Fake baklokk har skrevet "Certified" feil (utrolig nok)
• A-en i "Waterproof" skal ha butt topp og ikke spiss
• Noen fakes har problemer med fontstørrelsen i "Seamaster": Høyden skal være den samme, med unntak av M-en som er en smule høyere enn de andre bokstavene

FAKE! Her er et eksempel som har alle tegnene på et fake baklokk. Merk at ikke alle må være der, det holder med en. Men noen ganger greier forfalskerne å gjøre alle feil på en gang (beklager det dårlige bildet)

Videre er det viktig, selv om det ovenstående stemmer, å sjekke fonttype, hvordan graveringen er gjort osv. for å være sikker. Det er med andre ord også en helhetsvurdering.

De tidlige baklokkene var avrundet og de seinere variantene var kantete, jf. bildet nedenfor.

Korrekte profilvarianter av baklokket. Et tidlig baklokk øverst (avrundet) og en seinere versjon nederst (kantete). Begge variantene er gyldige.

Lenker og lærreimer

Når man kjøpte SM300 kunne man velge lenke eller lærreim. Det antas at autorisert forhandler (AD) satt på dette i henhold til kundens ønske. Lærreimer blir fort slitt og byttet ut, så jeg har til gode å se en NOS SM300 med original lærreim og spenne. Videre kan man også anta at eiere opp igjennom årene har skiftet ut lenker med nyere lenker eller lærreimer. Det blir derfor vanskelig å bedømme originaliteten her. Men ønsker man en tidsriktig eksemplar er det følgende lenker som gjelder:

• Lenke 1506 (endestykke nr. 16), produsert i perioden 1964-1966
• Lenke 1035 (endestykke nr. 516), produsert i perioden 1966-1972
• Lenke 1039 (endestykke nr. 516), produsert i perioden 1968-1971

Lenke 1039 ble også brukt på Speedmaster Professional i samme periode.Disse lenkene var av relativt dårlig kvalitet, og gikk fort i stykker. Derfor er de ganske vanskelig å oppdrive i bruktmarkedet, og når de dukker opp koster de det samme eller mer enn nye Omega-lenker.

Korrekte lenker: 1039 øverst, 1506 nederst. Legg merke til hvordan Omega-logoen er representert på spennen.

På innsiden av spennen finner man lenkenummer, produksjonsår og produksjonskvartal som illustrert i bildet nedenfor.

Eksempel på innsiden av en 1039-lenke produsert tredje kvartal 1971. Jeg mener jeg har sett spenner uten produksjonsår, men er usikker på om dette er after-market varianter.

Re-luminering og patinering

Flere av SM300 har opp igjennom årene fått en re-luminering. For noen samlere er dette ikke ønskelig, da det blir sett på som en modifisering av skiva. Andre har ikke ikke dette problemet, det handler vel til slutt om hvor pedantisk man skal være.

Ofte har en re-luminering blitt gjort med det moderne stoffet "luminova" som har en annen måte å skinne på enn "Tritium" som ble brukt på 60-tallet. Ofte kan man ennå få liv en tritium-lumineringen, og da kan man sammenligne med luminova.

Forskjellen mellom en re-luminert SM300 og en som ikke er det. Som vi ser er det stor forskjell mellom lys-styrken mellom  disse to

En annen ting man er opptatt av er patinering. Patinering kan være veldig attraktivt, men det går et skille mellom patinering og slitasje/skade. Mange prøver å selge sistnevnte som patinering. Patinering er en kosmetisk greie, og handler om hvor pent det er og ikke minst: at den er jevn. Jevnhet handler om at markører, bezel-ring og skive har en tilnærmet lik patinering. 

Mest populært er beige patinering og disse eksemplarene går for høye priser. Men her må man være obs på flinke beige re-lumineringsjobber. Kan være vanskelig å se, men hvis man har muligheten til å gjøre en sjekk i mørket, finner man fort ut av dette.

Et eksempel på en korrekt SM300, men med nye visere. Som vi ser er  det stor forskjell på luminaen på hhv. skive og visere

Gamle kataloger og endelig bekreftelse

Som nevnt tidligere er avsjekk og kjøp noe man gjør med en viss usikkerhet, gitt måten disse klokkene ble produsert og satt sammen på. Den sikreste kilden til ekthet er derfor gamle kataloger. Det finnes en del på nettet, men kan være bortgjemt i diskusjonsfora etc. Katalogene kan også være a-ha-opplevelser, noe som var tilfellet med den tidlige varianten med trekantformede visere.

Omega-katalog fra 1964 med et bilde av den sjeldne SM300 med trekantvisere. Dette er en bekreftelse at varianten faktisk ble solgt i perioden og derfor ikke en franken.

En god kilde til gamle Omega-kataloger er www.old-omegas.com.

Da tror jeg at jeg har fått med meg mesteparten av det man må ha med seg i en kjøpssituasjon. For meg er dette et ikonisk dykker-ur som etter min mening er lettere å gå til anskaffelse av enn f.eks. Constellations. Fra et fake/franken-perspektiv har den et utfortjent dårlig rykte. 

Slikt sett håper jeg at flere går til anskaffelse av en SM300 og da riktig variant til riktig pris. Lykke til!

Årgangsur til en overkommelig pris

Mekaniske armbåndsur er ofte en dyr affære, både å kjøpe og ikke minst å vedlikeholde. Jeg mener uansett at man ikke trenger å være på inntektstoppen for å kjøpe seg et bra armbåndsur, det være seg årgangsur eller nyere ur. Her er noen tips til deg som ønsker å kjøpe et årgangsur til en overkommelig pris.

Budsjettstørrelse og forutsetninger

Når det er sagt er ikke mekaniske armbåndsur gratis. Det koster litt. Så spørsmålet mitt ble hvor jeg skulle sette grensen slik at utvalget og kvaliteten ble sånn nogenlunde. Jeg valgte  USD 1000 eller ca. kr 6.000 som en maksimumpris. For denne prisen kan man få fatt i veldig mye kult!

Jeg har for enkelthetens skyld valgt å se bort i fra frakt og MVA da dette kan variere avhengig av hvor du kjøper klokka. For hver klokke eller modell-serie setter jeg en antatt prisramme avhengig av tilstand. Videre har jeg ikke tatt med 14 og 18 karat gull-varianter i prisestimatene. Prisene er for stål-kasser, eventuelt gullbelagte kasser.

En annen begrensning jeg har satt er diameterstørrelse. Som sikkert mange vet er årgangsur i all hovedsak mindre enn nyere ur, og litt generelt kan man si at standardstørrelsen på 40- og 50-tallet var ca. 32-35mm. På 60-tallet gitt det litt opp til ca. 34-38mm. Jeg har valgt å sette en nedre grense på 34mm, eksklusiv krone. Mindre enn det, og det blir smått på de fleste håndledd, inklusive damenes.

Til sist har jeg vært ytterst subjektiv ved kun å ta med klokker jeg selv liker estetisk og design-messig.

Omega Seamaster 600 og Seamaster De Ville

Seksti- og sytti-tallsvariantene av Seamaster 600 og Omega Seamaster De Ville var en serie klassiske dressklokker fra Omega:

Omega Seamaster er det mange på markedet av og prisen er lav. Kvaliteten derimot er det ikke noe å si på. Her med et kaliber 611-verk, referanse 136.011

Seamaster kom også i en De Ville-utgave, som denne fra 1971. Fortsatt høy kvalitet med et  kaliber 564-verk, det samme som satt i flere Seamaster 300 dykker-ur fra samme periode

Kort historikk
Omega lanserte Seamaster-serien i 1948 og var ment som en klokke du kunne svømme med, derav navnet. Den utviklet seg til å bli en rimelig, driftsikker og klassisk dressklokke. På sytti-tallet ble modellen erstattet med Geneve- og Dynamic-serien som det rimelige alternativet fra Omega. Parallelt med produksjonen av Seamaster dressklokker, produserte Omega dykker-ur under samme modellnavn. Her kan spesielt nevnes Seamaster 120, 200 og 300, sistnevnte en klassiker i Omega-katalogen.

Urverk
På seksti-tallet ble Seamaster 600 utstyrt med manuelle 601 og 611-verk, sistnevnte med dato-visning. De Ville kom med automatiske verk i 500-serien, det samme kaliberet som ble brukt i Seamaster 300.

Kvalitetsverk fra Omega, kaliber 564 med datovisning som sitter i flere av De Ville-modellene. 500-serien er antageligvis noe av det bedre som er produsert av Omega.

På slutten av seksti-tallet og begynnelsen av sytti-tallet så man Semastere med andre kalibre, bl.a verk i 700-serien og seinere 1000-serien. Dette skjedde i overgangen fra Seamastere til Geneve og Dynamic-modellene som erstattet Seamaster 600 og De Ville.

Seamaster 600 kom med 601 og 611-verk. Dette er et 601-verk som i motsetning til 611 kom uten dato-visning.

Varianter
Både 600 og De Ville kom i et stort antall varianter. Kasseutførelsen kom i stål, duble, 14 karat og 18 karat gull. I tillegg kom det varianter som hadde kombinasjoner av disse metallene. Skivene kom i all hovedsak i hvitt, svart, sølvfarget eller gullfarget. Viserne og markørene varierte veldig også, men alltid var designet innenfor de rammer som gjør en dress-klokke.

Til en pris mellom 3-6.000 kroner er dette et veldig godt kjøp. Duble-utførelse på kassen og sort skive. En De Ville med 552-verk, størrelse 34mm eksklusiv krone.

Til en pris mellom 3-6.000 kroner er dette et veldig godt kjøp. Duble-utførelse på kassen og sort skive. En De Ville med 552-verk, størrelse 34mm eksklusiv krone.

En sjelden variant med sølvfarget, tekstil-mønstret skive og horisontale og vertikale parallelle striper. Et fantastisk design. Ukjent årstall og referansenummer.

Vurdering
Både 600 og De Ville er to undervurderte klassikere. De er rimelige kun fordi det er så mange av dem der ute. Andre Omega-klokker med samme urverk koster både to og tre ganger prisen. Dette er først og fremst en klassisk dressklokke som har alle kjennetegnene en seksti-talls Omega skal ha. Det er stramt, funksjonelt og vakkert. Flere av variantene med sort skive spiller ofte på de samme strengene design-messig som de mer berømte modellene i Speedmaster-serien.

Men det er noen problemer selvfølgelig, men de er heldigvis håndterbare. Det første er det store antallet varianter som gjør det vanskelig å orientere seg og sikre seg en klokke i original stand. Mange av dem har fått byttet krone og mange har blitt ombygd og restaurert til en helt ny klokke, slik som eksempelet nedenfor:

Pass opp! En Seamaster med ei skive restaurert i en Omega Railmaster-stil. Ingen Seamaster 600 så slik ut da kom ut av fabrikken på 60-tallet. Denne er antageligvis bygd om i India.

Det finnes veldig mange av disse, også med blå (!) og røde (!!) skiver. Klokkene har forsåvidt et Omega-verk i seg, men det er fortsatt en frankenwatch. Så til de gode nyhetene: Restaureringene er ofte gjort sammen med bytte av kasse, krone, nye visere, noe som gjør dem lett å spotte. Men det krever at man setter seg litt inn modellenes særegenheter. Av og til går man i baret og kjøper katta i sekken. Heldigvis gikk det bra til slutt for denne førstegangskjøperen.

Et annet problem disse klokkene har er at det finnes et stort antall veldig kjedelige varianter! Derfor kan det være som å vandre i en ørken før man finner den rette klokka. Men som eksemplene i denne artikkelen viser er det nok av flotte eksemplarer å få fatt i. Til en fantastisk pris!

Og til slutt: Vær bevisst når du handler. Disse klokkene kan fort ha visere, kroner, kasser og urverk fra andre modeller. Derfor er det viktig å gjøre søk på nettet før man eventuelt kjøper, slik at man har kontroll på de viktigste forskjellene mellom en frankenwatch og en som er original og urestaurert.

Pris og Spesifikasjoner

• Omega Seamaster 600 og Seamaster De Ville
• Automatisk/manuelt opptrekk med og uten dato
• Referansenummer: varierer, eksempelvis 136.011 (600) eller 166.020 (De Ville)
• Kassediameter: 34mm
• Anbefalt produksjonsår: 1960-1972
• Pris: NOK 3000-6000

Hamilton 600 Super-Compressor

Hamilton 600 Super-Compressor er en rimelig tidlig utgave av et dykker-ur med kompressor-kasse produsert i perioden 1961-1969.

Hamilton er noe så sjeldent som et "dressy" dykker-ur. På bildet over har man satt på en såkalt nato-reim, noe den kler aldeles utmerket.

Baklokket er stilrent med Hamilton-logoen svevende over den bølgende vannflaten. 600 står for 600 fot som var dybdetrykket den var designet for å tåle.

Kort historikk

Hamilton var en klokkeprodusent som produserte armbåndsur for det amerikanske markedet. De var designet og produsert i USA, men urverkene var produsert i Sveits. Hamilton opphørte produksjonen i 1969, så dagens Hamilton er ikke amerikansk, men sveitsisk og eid av Swatch Group.

Selv om klokka (36mm) er en relativt liten klokke i dag, ble den på 60-tallet markedsført som et ekte dykker-ur. I dag forbinder vi dykker-ur med store funksjonelle klokker, helst 44mm og kanskje over.

Vurdering
Klokka er veldig ryddig og pen å se på. Skiva er lys-beige og børstet, viserne og markørene er markante og har som regel en pen patina. Den dreiebare klokkeringen dyp mørkebrun, nesten svart i farge og står i fin kontrakst til skiva. Sekundviseren med en lumina-ball på toppen går godt i sammen med resten av skivedesignet. På baklokket finner man Hamilton-logoen i relieff. En klokke som etter mitt skjønn er fullt på høyde med mye dyrere modeller designmessig, årgang som nye.

Hamilton 600 er en meget funksjonell klokke som også har vært heldig med symmetrien og fargevalgene. Dette er mye klokke for pengene som de sier på tidssonen.

I tillegg til en veldig fin pris, er den heller ikke så vanskelig å få fatt i. Du finner dem jevnlig på eBay, og flere av nettbutikkene har dem inne fra tid til annen.

Urverk
Urverket er et Hamilton 694A (modifisert ETA 2472-verk), 17-steiners automat med dato-visning.

Hamilton Super-Compressor var en av de tidligste kompressor-kassene på markedet. Her med Hamiltons eget verk 694A.

Varianter
Denne modellen blir også kalt "Cape Horn" og noen varianter hadde dette skrevet på skiva. Ellers er denne modellen ganske så ensartet og har referansenummer 64040-1. Det kan merkes her at  lignende design også ble brukt på Baylor og Elgin kompressorer fra samme periode.

Pris og Spesifikasjoner

• Hamilton 600 Super-Compressor ("Cape Horn")
• Automatisk opptrekk
• Referansenummer: 64040-3
• Kassediameter: 36mm
• Produksjonsår: 1961-1969
• Pris: kr. 4.000-6.500

Longines fra seksti- og sytti-tallet

Longines produserte en serie med pene dress-klokker på seksti- og sytti-tallet. De vanligste modellene var Conquest, Flagship, Admiral og Ultra-Chron.

En meget pen portugisisk Conquest fra 1977 med et Longines kaliber 636 automatikk-verk, referanse 1577-1. 

En sjelden variant som kanskje ikke er for enhver smak. Tidsriktig Admiral fra 1971, kaliber 507-verk, referansenummer 2949-503

Flagship er veldig populær blant Longines-samlere og de kommer i mange varianter og i  mange utførelser. Her er en med dato ved 12-markøren, noe som ikke var helt vanlig. Denne fra 1961 har et kaliber 341-verk

Kort historikk
Longines registrerte logoen sin, timeglasset med vinger i 1880 og er således det eldste registrerte varemerket i klokkeindustrien. De produserte armbåndsur fra ca. 1900, men det tok av først i tretti-årene, da merket ble assosiert med Charles Lindbergh og de såkalte aviator-klokkene. På femti- og seksti-tallet utviklet de en rekke modeller, både pilotklokker, dykker-ur og dress-klokker. De mest kjente modellene av sistnevnte er Flagship, Conquest, Admiral og Ultra-Chron som ble produsert frem til begynnelsen av åtti-tallet.

Urverk

Conquest, Admiral, Flagship kom med mange av Longines mest kjente verk. De første Flagship-modellene kom i 1957 med kaliber L30, et manuelt, in-house verk. In-house betyr at det er produsert helt og holdent av Longines selv, og ikke basert på et standardverk som har blitt modifisert og tilpasset Longines-modellene.

På slutten av 50-tallet begynte Longines å produsere automatiske verk, bl.a. 290-verket som ble brukt i Conquest-modellene. Dette automatiske verket ble videreutviklet og på begynnelsen av seksti-tallet så 340-serien sitt lys, også disse verkene er in-house. 340-verkene ble i brukt i Flagship-modellene. Fra midten av 60-tallet gikk Longines bort fra in-house verk og begynte å produsere verk basert på ETA-verkene. Dette startet med 380-verket som kom ca. 1965.

Longines-modellene fra tidlig 60-tall har noe så sjeldent som in-house verk i seg. Dette er høykvalitetsverk som er fullt og helt produsert i fabrikken og ikke basert på standard ETA-verk. Her eksemplifisert med kaliber 341.

Ultra-Chron ble lansert i 1967 og ble produsert frem til 1976. Disse kom med in-house verk i 430-serien. Dette var verk som var meget presise med en svingningsrate på hele 36.000 i timen. Det er verdt å merke seg at Ultra-Chron kun kom med verk i denne serien og kaliber 6952/6972/6952/6972 på midten av 70-tallet.

Kaliber 431 som satt i Ultra-Chron-modellene var kjent for ekstrem nøyaktighet tidsepoken tatt i betraktning.  Longines garanterte en nøyaktighet med +/-2 sekunder pr. døgn.

Bortsett fra verkene i Ultra-Chron var verkene f.o.m. kaliber 380 og oppover modifiserte ETA-verk. De fleste av disse verkene (kaliber 500 til 700) ble plassert i Flagship, Admiral og Conquest-modellene.

Varianter
Som med Omega Seamaster kom Longines-modellene i en mengde varianter. Kassene kom i både stål og edelmetall samt kombinasjoner av disse. Skivene var som oftest utført i en klassisk dressklokkestil, mye etter samme mønster som Seamaster. Mange av variantene ser ut som ordinære bruksklokker typisk for perioden, mens andre var eksklusive varianter i 18-karat gull. En annen ting som er verdt å merke seg er Longines sine big-size klokker. Kanskje ikke så store etter dagens standard, men i denne perioden hvor de fleste klokker lå rundt 35mm, var Longines Big Size på 38mm ganske så stort.

Baklokket til klokkene var som oftest uten inskripsjoner, logoer eller emblemer. Men noen varianter hadde dette:

Noen av Longines-modellene kom med motiver på baklokket. Her med seilskute, et motiv som går igjen på flere av Flagship-variantene.

De fleste baklokkene som har motiv er på gull-variantene, som denne Admiral-modellen med 14 karats gullkasse.

Vurdering
Longines er etter min mening ganske undervurdert kanskje fordi alle modell-variasjonene gjør det vanskelig å orientere seg. I tillegg finnes det ganske mange ordinære og kjedelige klokker noe som gjør det litt krevende å finne et ønsket eksemplar. Men gevinsten er desto høyere skulle man finne en: Longines er en av fabrikkene som utviklet sine egne in-house urverk frem til 1965. Etter det begynte de å tilpasse standard ETA-verk, slik som eksempelvis Omega gjorde. In-houseverk er ganske så ekslusivt, og Longines sine verk er kjent som noe av det bedre som ble produsert på seksti-tallet.

Blant mange kjedelige eksemplarer av Admiral-modellene finnes det også en del særegne og vakre varianter. Som denne fra tidlig 70-tall med en bezel-ring med inspirasjon fra Rolex Datejust-modellene. 

Men det er en bakside med slike verk. Deler kan være vanskelig å oppdrive. Men det er ikke umulig, og med så mange klokker på markedet er det være mulig å kjøpe hele deleverk for en rimelig penge.

En annen ting man må være klar over er service-hyppigheten og kostnadene ved å kjøpe en Ultra-Chron med presisjonsverket 431. Dette verket, dog meget presist, er kjent for å behov for service ofte. Man må da være villig å ta denne tilleggskostnaden.

Men Longines med de siste in-house verkene fra tidlig og midten av seksi-tallet er noen meget tiltalende klokker, ikke bare for de spesielle feinschmecker-verkene, men også for en kasse og skive-design som står godt til de mer kjente og kostbare merkene.

Pris og spesifikasjoner

• Longines Flagship, Admiral, Conquest og Ultra-Chron
• Automatisk/manuelt opptrekk med og uten dato
• Referansenummer: varierer
• Kassediameter: 34-38mm
• Anbefalt produksjonsår: 1960-1977
• Pris: NOK 3000-6000

Det kan merkes her at noen spesielle varianter (eksempelvis variantene med gullkasse) kan gå for mer enn kr. 6000. Men flertallet av eksemplarene som selges går for under denne summen.

Noen generelle betraktninger

Som med alle årgangsur er det viktig å gjøre sine undersøkelser før man går til innkjøp av et eksemplar. Jeg har laget denne korte guiden som kan brukes som utgangspunkt. 

Det viktigste man må sjekke er at kasse, urverk og produksjonsår passer sammen. Det finnes blant annet tabeller for både Omega og Longines for å sjekke produksjonsår. Dette kan igjen sjekkes mot referansenummer slik at man sikrer seg at klokka har et urverk som er riktig for modellen. Her er det viktig å være god til å søke på nettet. For Hamilton-klokka er det enklere da den ikke har kommet i så mange varianter som Omega og Longines-modellene. 

Målet bør være å få fatt i et eksemplar som er så original som mulig, gitt modell og periode. Utskifting av deler er ikke til å unngå for klokker som er 40-50 år gamle. Det er derfor viktig også å sjekke at deler som har blitt skiftet ut er originale Longines-deler, og helst deler som er produsert i samme tidsperiode.

Videre må man være klar over at service på årgangsur koster nogenlunde det samme for klokker til 30.000 som klokker til 6.000, gitt at kompleksiteten i urverket er den samme. Derfor kan du fort komme i en situasjon hvor en service er dyrere enn hva du betalte for klokka i utgangspunktet.

Lenker i denne artikkelen:

First Time Buyer Beware: Seamaster 600

Tidssonen - Norges største nettsted om klokker
EPSA Super Compressor FAQ

Longines Vintage Automatics (Movements)

Gode råd til deg som skal kjøpe årgangsur

Omega Serial Numbers by Year

Longines Year Identifier

Nomenclature des calibres Omega de 1894 à aujourd'hui

History of the Omega Speedmaster

Rannft's Caliber Finder: Hamilton 694A
Heirloom Gallery: Longines Aviator